Det slående under fortelling av de norrøne mytene i skolen i dag, er faktisk rommet – ref. mitt tidligere innlegg om heterotopias. Kan rommet være en målbar skala for utkommet av forestillingene?
Dagens opptreden foregikk på to skoler, i to vidt forskjellige rom. Strukturen på forestillingen var den samme, men gjenskapt utfra ulike impulser. En forteller mottar impulser fra hovedsakelig 3 steder: fortelling, lyttere og rom (det hadde vært vel så interessant å se på hvor lytterne mottar sine impulser fra. Man vet at lytteren ikke kan lytte konstant – det skapes assosiasjoner som fører tankene bort fra noe annet og tilbake igjen. Det er helt naturlig ”å falle ut og inn av en fortelling”.) Impulsene påvirker både det verbale og nonverbale uttrykket – dette peker hen viktigheten av spontaniteten.
Begge forestillingene i dag, fungerte godt – utfra hver sine referanser, og tiltross for at jeg ikke var helt på plass og måtte lene meg tettere på kommunikasjonen med publikum – hvilket jo bare er en fordel. Den første forestillingen involverte også 6klassinger – uten at dette gjorde noen stor vesensforskjell. Prorektor ved skolen, er en flott dame – med dramabakgrunn (selvfølgelig). Den voksnes engasjement smitter naturlig nok over på elevene. Elevene var ivrige og aktive inn i forestillingen.
Neste forestilling, krevde en forenkling av forestillingen. Nå skulle man tro at dette ville skapte en kortere forestilling, nei – heller tvert imot. Foreklingen må erstattes med en mer direkte kommunikasjon med elevene og dette tar tid – så slutten på forestillingen ble meget forkortet – da ringeklokken for friminutt gikk av. Her også viste lærerne et flott engasjement.
Men tilbake til innledningen. Rommene var merkbart forskjellige. Det første rommet var en gymsal – stor og kald og tørr, som krever et annet stemmearbeid. Det andre rommet var et klasserom, hvor de nærmere 50 elevene satt tett, og jeg var mye tettere på elevene. Likevel har elevene krav på den samme opplevelsen. I og med at jeg ikke gjør nytte at noen scenografiske virkemidler for å markere ”heterotopia”, må andre virkemidler tas i bruk. Det er også viktig å notere at skolene har fått den samme beskjeden om hvordan rommet skal plasseres. Så plasseringen er gjerne den samme, tolket litt ulikt og utført i beste henseende utfra konteksten. Nå kan det være at mange tror at plassering av stoler er det viktigste virkemiddel for å ta i bruk et rom mest effektivt. Hvorfor er rom firkantede?
Til tross for divergerende rom – skal det likevel skapes et lukket rom i rommet – et rom som eksisterer kun utfra de premissene (og reglene) som er lagt til grunn for her og nå situasjonen. Det tre komponentene lytter – fortelling og forteller, skal skape et eget liv – slik en båt, for å parafrasere Foucault, eksiterer i sin egen eksistens der den seiler imellom havner. Jeg som er kaptein her, må i større grad sørge for at dette rommet er et lukket sted i øyeblikket.
